Yrkesstolthet

Oslo Håndverks- og Industriforening har valgt yrkesstolthet som hovedtema for foreningens arbeid i år. Oldermann Anne Cathrine Hagen holdt et innlegg om yrkesstolthet på foreningens medlemsmøte i mars.

Yrkesstolthet, kvalitet og godt håndverk er begreper som henger sammen. De fleste av oss opplever yrkesstolthet som en personlig følelse, Den er basert på solide fagkunnskaper og fungerer som en indre drivkraft som er hindrer oss i å godta slurv og hastverksarbeide og som krever av oss at det håndverket vi utfører må være av høy kvalitet. Og den gir oss en dyp tilfredsstillelse og glede når det ferdige produktet er blitt akkurat så fint som vi ønsket.

Men selv om yrkesstoltheten er en personlig egenskap, er det forhold utenfor oss som gir yrkesstoltheten mulighet til å manifestere seg og til å utvikle seg.

Jeg kommer selv fra snekkerfaget som hører med til de gamle håndverksfagene og jeg arbeider med å restaurere møbler. Det er møbler fra 15-1600-tallet og frem til i dag og møbler fra mange land og verdensdeler. Og jeg får god anledning til å se hvordan tidligere tiders håndverkere hadde det med yrkesstoltheten sin. Så jeg tenkte at jeg vil snakke om yrkesstolthet ut fra et historisk perspektiv.

Den gjengse oppfatningen er at antikke møbler er av høy kvalitet fordi håndverkerne i fortiden utøvet er skikkelig håndverk med høye faglige krav og hadde solid yrkesstolthet. Og det er i alle fall nærliggende å tro at de møblene som har fått leve så lenge at de er blitt antikke, må være de gode møblene og representere det gode håndverket. Det er langt på vei sant, men det er slett ikke den fulle og hele sannhet.

Jeg skal fortelle om ett eksempel som var tankevekkende med hensyn til yrkesstolthetens vilkår. Jeg fikk inn en fransk Louis XVI. Kommode. Den var meget eksklusiv å se til med fint finerarbeide og forgylte bronsebeslag som fine parisermøbler fra perioden skal ha og var åpenbart laget for et fransk adelig palass omkring 1780. Den hadde deretter overlevet den franske revolusjonen, blitt eksportert til England hvor den var fornemt plassert i over hundre år før den kom til Norge utpå 1900-tallet som arvegods til en engelsk kvinne i ett av byens mest fornemme hjem. En kommode med en meget god proveniens som det heter.

Kommoden var som sagt staselig å se til, men litt ustø på bena og litt løs i fineren og da jeg for alvor begynte å ta i den kom det for en dag at dens indre kvaliteter overhodet ikke sto i stil med dens prangende ytre. Under den fine fineren var skroget laget av forskjellig slags gjenbrukte kassebord og sammenrasket rekved som hadde ligget lenge nok i sjøen til å bli kraftig angrepet av pælemark. Den var spikret og limt sammen på en måte som ingen møbelsnekker kan være bekjent av.

Hva i all verden var dette? Slutten av 1700-tallet var en svært urolig tid i Frankrike landet var i stadig krig, det var uår og hungersnød og som vi vet endte det med revolusjon. Adelen ønsket seg moderne møbler til sine palasser, men de hadde lite penger og det ble en vane å la være å betale håndverkerne eller i det miste hale ut betalingen så lenge som mulig. Det resulterte selvfølgelig med at mange gode håndverkere gikk konkurs.

De håndverkerne som ikke gikk konkurs løste problemet ved å sette bort produksjonen av møbelskrogene til lavtlønte innvandrere og ufaglærte produsenter, polakker ville vi kalt dem i dag, og selv bare kle skrogene med fint finerarbeid og montere forgylte bronsebeslag. Resultatet var fint utenpå, men kvaliteten bak fasaden var elendig. Det spilte ingen rolle, for kunden hadde lite penger å betale med, så ingen klaget. Pris var den gang som nå viktigere enn kvalitet for mange.

Vår yrkesstolthet er altså avhengig av at oppdragsgiverne våre forstår hva kvalitet er og er villige til å verdsette det og betale for det. Dette er ingen ny erkjennelse. Gjennom hele vår kulturhistorie har nasjonale myndigheter og viktige samfunnsinstitusjoner smykket seg med fremragende håndverk for å markere sin storhet, makt og betydningsfullhet.

Det har i historisk perspektiv ikke vært overlatt til tilfeldighetene om det fantes håndverkere som kunne frembringe de ønskede kvalitetsproduktene.

Tidlig på 1600-tallet etablerte Ludvik den 14. kongelige verksteder og ansatte designere, arkitekter og håndverkere for at disse skulle utvikle og produsere praktgjenstander av alle slag som kunne kaste glans over den franske nasjon og det franske kongehuset og øke den nasjonale selvfølelsen. Det fungerte riktig bra og fikk ringvirkninger for hele samfunnet, håndverkernes yrkesstolthet steg og Frankrike ble Europas førende kulturnasjon.   Møblene som ble produsert på disse verkstedene selges i dag for millioner av kroner på verdensmarkedet ikke bare fordi de er gamle, men fordi de er av en helt utrolig kvalitet.

Alle europeiske nasjoner med respekt for seg selv sørget for å gjøre noe tilsvarende for å høyne nasjonens status og kvaliteten på landets håndverkere. At det offentlige har et ansvar for å fremme kvaliteten på håndverkstjenester er altså ikke noe nytt fenomen, tvert imot.

Norge var ikke noen egen nasjon og mistet derfor denne muligheten til å skape et slikt håndverksmessig kvalitetsløft. Også Danmark lå lenge i bakleksa, men i 1780 årene bestemte danske myndigheter at nå måtte kvaliteten på dansk møbelproduksjon høynes og Det Kongelige Møbelmagasin ble etablert. Det fungerte både som salgskanal og kvalitetskontroll og det skaffet snekkerne de nødvendige materialer og tegninger av moderne møbler. Resultatet av denne satsingen omtales i dag som gullalderen i dansk møbelhistorie.

Det gikk lenge før det skjedde noe i Norge, men i 1851 bestemte kong Oscar den 1. at han ville gi Norge og ikke minst norske håndverkere et løft og besluttet å bygge det lille lystslottet Oscarshall på Bygdøy. Der fikk Oslos håndverkere strukket seg langt faglig både når det gjelder bygget, innredningen og møblene.

Det er morsomt for meg som i disse dager står og restaurerer møblene til Oscarshall å se den høye kvaliteten som er i disse møblene og formelig kjenne den yrkesstoltheten som ligger bak. Det er noe ganske annet enn den franske kommoden som jeg fortalte om tidligere.

Yrkesstolthetens kår i Norge er dessverre ikke så gode som vi kunne ønske. Vi liker å omtale oss som en kulturnasjon, men jeg er ikke sikker på at jeg er helt enig i det. I alle fall ikke når det gjelder nasjonal satsing på håndverksmessig kvalitet.

Når velstående personer ønsker å bygge riktig flotte hytter som gir arbeid til mange håndverkere i distriktsnorge, skrikes det opp om forbud mot rikingenes hyttepalasser.

Det ble ramaskrik da Slottet ble restaurert og avisoverskrifter som mer enn antydet kongelig sløseri og kravstorhet. Og tenk bare på spetakkelet omkring byggingen av operaen og protestene mot at det i det hels tatt skulle brukes penger på et praktbygg. Norsk stein kunne ikke brukes for den var alt for dyr. Heldigvis ble operaen til slutt bygget og heldigvis ble den fin og heldigvis liker folk det de ser. Det er kanskje håp om at det kan utvikles en stolthet over fint håndverk også i Norge.